Jeg har siden jeg fikk mitt aller første marsvin vært stupforelsket i disse herlige dyrene. De har gitt meg mange fantastiske øyeblikk som både eier og oppdretter. Jeg elsker disse dyrene, og jeg kommer til å fortsette med avl og utstilling, men jeg vil dele noen historier for hvordan Mars 2017 har vært for meg.
​
Det begynte først med et kull jeg ventet, når første unge kom var den premature, født uten både pels og øyne. Mor jobbet iherdig med rier, før så riene stoppet opp. Jeg satt hos henne og hjalp henne så godt jeg kunne, og etter nærmere 2 timer kom neste unge. - også premature dødfødt. Riene stoppet opp igjen og jeg kjente på henne at det kom flere unger. Etter en time hadde det kommet to til i samme tilstand. Jeg var sikker på fødselen var over, men nei. Også en god stund senere kom unge nr 5! Den var ferdig utviklet og sprell levende. Mor satte igang å vaske, omtrent like overasket som meg så det ut som. Men så skjedde det værst tenkelige, hun ble for ivrig i vaskingen sin at hun begynte med tennene, å klarte å rive av to av tærne på ungen. Hun overlevde ikke. Da hadde det gått såppas lang tid at jeg var sikker på at nå var fødselen over. men da jeg sjekket henne igjen etter en stund var det enda en ferdig utviklet, men død, unge hos henne. Fødselen varte nærmere 5 timer, det kom til sammen 6 unger, hvor 4 av de var premature. Det skyldes en dobbel drektighet, som er nokså uvanlig. Moren ble satt på antibiotikakur og det går bra med henne idag.
​
Jeg håpet at uflaksen min var over for en stund, for jeg ventet på neste kull to uker senere. Der fødte mor en stor og fin, men dødfødt unge. Mor sleit lenge med rier etterpå, for morkaken kom ikke ut , og imens jeg drev med dette fikk jeg se inn i et annet bur at en liten gutt på bare en måned begynte å få kramper. Han hadde sett litt pjusk ut tidligere på dagen,så jeg hadde bløytet opp litt mat til han. - Krampene hans utviklet seg RASKT og jeg måtte ta den vonde avgjørelsen. Han lå i voldsomme smerter. Han måtte få slippe. Det er ikke bare bare å avlive en marsvinunge, og det har jeg heller aldri måtte gjort før. Jeg kunne ikke la det vente, så jeg fant en brødpose som lå tilgjengelig, og tre harde slag i murveggen. Han døde momentant, men jeg ville forsikre meg en ekstra gang. Jeg gråt og skalv,selv om jeg visste jeg tok riktig avgjørelsen er det veldig vondt.
​
Når du starter med avl må du ha i bakhodet at det værst tenkelige faktisk kan skje deg. Tanken min ved å skrive dette er spesielt rettet mot alle småbarnsfamilier. Har dere marsvin, og barna ønsker seg marsvinbabyer. Tenk over dette. Ikke bare må man vurdere hva man utsetter dyra for, men også hva man utsetter seg selv og familien for. Da jeg begynte med marsvin som 14'åring ville jeg ikke håndtert og taklet dette på samme måte som jeg gjorde idag. Jeg var heldig da jeg startet, og hadde ingen fødselskomplikasjoner på de første kullene jeg hadde. Jeg mener ikke å skremme noen og håper heller ikke det blir tolket slik, men virkeligheten kan være tøff. Nå gjelder dette selvsagt all type avl, men marsvin er litt mer utsatt enn andre dyrearter.
​
Man kan jo også begynne å lure på hvorfor man alikevel er oppdretter - men da kan jeg forsikre om at alle de positive og gode sidene ved å ha marsvin veier opp en god del for de vonde minnene også. Jeg er helt fortapt i disse dyrene, og håper jeg har litt mer hell på min side i fremtiden.
Skrevet av: Terese Tenold, 2017